Akademisk Vorspiel: Olympia

Kunst som gåter uten løsninger
Edouard Manet sjokkerte Paris’ kunstverden med maleriet Olympia (1863) da det ble stilt ut første gang på Paris-Salonen i 1865. Aldri hadde en naken dame (opplagt en hore) blitt fremstilt så sjokkerende vulgært og bildet fikk betraktere til å himle med øynene og bryte ut i latter. Kvinnefiguren så verken ut som en mann eller dame, hun var uraffinert malt med maleklatter og stygge farger og så like flat ut som en kortfigur i fare for å falle ut av rammen. Om dette skulle være et mytologisk bilde var det mislykket, og hva slags blikk er det egentlig hun har – er det et moralsk blikk som skal få oss til å føle oss som horekunder?
For de radikale i Paris ble Manet derimot en helt, og forfatter Emile Zola utpekte Olympia til et mesterverk og mente det var et sant bilde. Olympia ble etter manges mening et av modernismens første bilder – et ikon på den nye kunsten – både i valg av motiv og malemåte.
Manet lager bilder som ikke forteller noen bestemt historie og som motsetter seg mimesisestetikken – at maleriet skal gjengi virkelighetens stoffvirkninger og fotografisk perspektiv. Han lager det som kan kalles gåter uten løsning eller labyrinter uten utganger. Det er en negativitet som karakteriserer mye av den moderne kunsten utover mot århundreskiftet og innover 1900-tallet. I dette foredraget skal vi se nærmere på hvordan usikre billedelementer blir satt i spill i Olympia og betydningen bildet har fått for senere kunst.
Øystein SjåstadPostdoktor, UIO