Av Sebastian Lange
De to forfatterne Caterina Cattaneo og Sigrid Combüchen møtte oss bok-, feminst- og dameinteresserte i kjelleren på Chateau Neuf for å samtale om damebøker, i regi av BokTorsdag.
Hva en damebok egentlig er, var ikke definert på forhånd, men det var heller ikke nødvendig. Her var det viktigst at ordet dameroman vekket forskjellige følelser hos de to forfatterne.
Caterina Catteano opplever at bokforlag og journalister stempler hennes bok som en dameroman uten hennes innflytelse, mens Sigrid Combüchen på den andre siden benytter seg av sin definisjonsmakt ved å gi sin siste bok navnet “Spill – en dameroman”.
Samtalen måtte derfor bli en om definisjonsmakt: Hvem har makt til å definere andres roller, og hvordan forholder to kvinnelige forfattere seg til begreper de defineres av?
Med dette som utgangspunkt, følte jeg meg ikke mistroisk der jeg antok at samtalen ville dreie seg om kvinners rett til å definere seg selv, sine ambisjoner og sin kunst, eller annet vesentlig feministisk tankegods. Heldigvis var vi blant publikum så heldige å få oppleve to mennesker med perspektiver hevet over den typisk feministiske samtalen.
Caterina Cattaneo entret Chateau Neuf med mottakelsen av sin bok “Jeg sluttet å telle dager” i bagasjen. Denne ble av forlag og journalister definert som en dameroman, der det egentlig hadde vært Caterinas intensjon å skrive en historisk gjendiktning av et kapittel i norsk historie som er lite kjent, nemlig Lepra-epidemien i Bergen rundt århundreskiftet 1900. I kjølvannet av mottakelsen tok Cattaneo til orde i Dagbladet, der hun ytret sitt behov for å kunne skrive og skape uten at dette skal defineres av hennes kjønn. Et godt poeng, og ikke nødvendigvis et feministisk et. Cattaneo fremstår som en dame uten behov for å bruke sin kulturs noe uoppgjorte forhold til kjønn og kjønnsroller til sin egen fordel. Hun virket i samtalen mest opptatt av å bevare sin integritet som skapende kunstner, dernest som menneske og kvinne.
Der Cattaneo kjemper en intellektuell kamp for sine rettigheter som en slags offentlig bevisstgjøring av sitt territorium, velger Sigrid Combüchen en mer leken tilnærming til samme tema. Hun velger å kalle sin bok for en “dameroman”, et valg som i mine øyne fremstår som en noe ironisk tilnærming til begrepet. Slik fremstår hun som en forfatter med stor tro på egen selvstendighet.
Samtalen mellom to personligheter, Caterina Cattaneo og Sigrid Combüchen, ga alle til stede muligheten til en dypere forståelse for hvordan det er å være kvinne og skrive om kvinner, i Norge såvel som Sverige. Damene ledsaget hverandre gjennom forskjellige perspektiver, litterære universer samt kvinnelige og andre menneskelige erfaringer på en måte jeg opplevde som befriende og personlig.
Kudos til BokTorsdag for arrangeringen av et kreativt og interessant møte!