Lahlum, litteratur og kontroversiell syfilis

Hva er forskjellen på en forelesning om Norges litteraturhistorie på UiO og et foredrag om Norges litteraturhistorie på Chateau Neuf? Mengde. Mengde humor, mengde øl, og mengde studenter i salen.

– Det var veldig få forfattere på slutten av 1800 som var verdt å lese. Vi kaller dem “de fire store”, men de var jo strengt tatt de fire eneste som skrev bra i det hele tatt. Hans Olav Lahlum ser utover en fullsatt sal. Dette er ikke en forelesning på universitetet, men et arrangement i regi av Kulturutvalget på Chateau Neuf. Lahlum snakker om kontrapunktiske romaner, aforismer og polarisering i samfunnsdebatten, til latter fra oppmerksomme publikummere. Det er ikke bare den fullsatte salen som skiller dette fra en forelesning: Lahlums subjektive innspill og humoristiske anekdoter kombinert med en bar i rommet ser ut til å være en hit. Ingen sover, og ingen spiller Candy Crush.

“Det er vanskeligere å være gal, usosial eller introvert forfatter i dag.”

Samfunnsdebatter
Lahlum tar publikum med på en reise gjennom 200 år. Fra samfunnsdebatten rundt grunnloven, via samfunnsdebatten rundt språket, samfunnsdebatten rundt krigen, og samfunnsdebatten rundt demokratiet, til samfunnsdebatten ikke lenger ble holdt mellom stive permer. På 90-tallet avtok polariseringene etter at samfunnet ble mer komplisert og sammensatt. Nå er det ikke lenger to fronter mot hverandre, og forfattere kan skrive bøker uten å ta del i samfunnsdebatten. Men det betyr ikke nødvendigvis at de har det bedre nå enn før; nye problemer har dukket opp.
– Det er vanskeligere å være gal, usosial eller introvert forfatter i dag. Nå må vi gå på alle mulige lanseringer og være til stede i samfunnet. Bare ved å fortsette å skrive og være synlig holder jeg liv i alle bøkene jeg har skrevet. Romaner er blitt ferskvare, sukker Lahlum.

“De kunne jo ikke gå hen å gi prisen til en som skrev om syfilis!”

Tomatkasting og boikotting
Apropos ferskvare. Lahlum forteller om splittelsen mellom arbeiderklassen og borgerklassen på tidlig 1900-tall,  som var synlig både i litteraturen og i mai. Mens arbeiderklassen boikottet 17. mai, kastet mange fra borgerklassen tomater på 1. mai-toget.
Henrik Ibsen fikk aldri Nobelprisen i litteratur, og Lahlum har en klar oppfatning av hvorfor.
– De kunne jo ikke gå hen å gi prisen til en som skrev om syfilis! Husk at vi er i en lett viktoriansk tid her, forteller han.
En som derimot fikk nobelprisen, var Knut Hamsun. En ubekreftet anekdote sier at Hamsun selv hadde sagt at han skulle skrive en roman som var så dårlig at han kom til å få Nobelprisen for den. Og det fungerte. Lahlum bruker mange slike ubekreftede anekdoter og sitater, og legger aldri skjul på sannhetsgraden i morsomhetene.
– Det at det ikke nødvendigvis er sant skal jo ikke gå utover dere, sier han lattermildt.

Lahlum var trekkplasteret
Leder for Kulturutvalget, Jørn Kløvfjell Mjelva, mener den store populariteten rundt arrangementet kommer av en kombinasjon av interesse for litteratur og Lahlum selv.
– Forfatteren var nok det store trekkplasteret, mer enn folks interesse for litteratur. Lahlum behersker den offentlige forfatterrollen særdeles godt, slår Mjelva fast.