Krenk 2015 – Litt for hyggelig

I kjølvannet av terroraksjonen mot magasinet Charlie Hebdo, og i videreført betydning ytringsfriheten, så Bård Tufte Johansen sitt snitt til å samle landets humorelite for et oppgjør med de store trosretningene, og munnkurven som tidvis føres i deres navn. Hvor langt kan komikerne gå i sin latterliggjøring? Det går fint for seg.

Chateau Neuf fylles fort til randen av spente tilskuere når en lineup som denne skrives inn i programmet. For det er virkelig en imponerende liste med navn som utgjør Krenk 2015. Tolv av nasjonens sterkeste navn innen satire og standup, som alle står helt fint på egne ben, føres sammen og ledes an av Johansen. Kalvø, Nærum, Sørås og Eia, for å nevne noen. En tilskuer ved siden av meg erklærer fryktløst at dette blir årets happening idet vi går inn i storsalen i Chateau Neuf. Jeg klandrer ikke vedkommende, og befinner meg selv i en aldri så liten tilstand av vantro over den sjeldne kombinasjonen av kvantitet og kvalitet vi står ovenfor. Stemningen er preget av lørdagsgodt utdelt på en mandag.

Salen fylles opp med forventning

Salen fylles opp med forventning

Hensikten er å krenke. Tufte Johansen, møtt med stor applaus, forklarer konseptet som et slag for menneskeretten til å være krenkende. Representanter fra de store verdensreligionene har fått hver sin knapp med en morsom lyd, som er ment å brukes når noen på scenen går for langt. Knappene viser seg å kun fungere i kjærlighetens favør i bekreftelsen av konfliktløshet eller på kommando fra Johansen, som spør «var dette krenkende?» etter en sketch.

Jonas Gahr Støhre er tvetydig og feig når han portretteres av Are Kalvø, som høster latter ved å uttale motsigelser på bokmål. John Brungot leverer kveldens svakeste nummer ved å spille ut en religionshistoriker med tourettes som må passe på å ikke si «fitte» mens powerpointen er på delen om Islam. Tusvik og Tønne viser god synergi, og fullfører hverandres vesen med noen dristige beretninger om hva mensen er, og hvordan det kan plasseres i ekle situasjoner med koranen. Dag Sørås, introdusert som klassens emo av Johansen, leverer gode linjer om selektiviteten i religion, og gir oss blant annet et ultimatum mellom homofili eller abort, før han raskt jevner vekten og slakter den droneførende vesten, den «moralske» siden. Det hele med en intelligent undertone, muligens kveldens beste. Knut Nærum leser relevante utdrag høyt fra boken «Sitt ned og hold kjeft». Morsomt stoff som nesten funker like bra som da han ga ut boken i 2009.

Imponerende lineup

En imponerende lineup

Kveldens første overraskelse kommer i form av Amir Asgharnejad, en norsk-iraner fra sørlandet som gir undertegnede noe nytt. Nykommeren får sin innledning av Johansen, som forsikrer oss om at Amir er morsom og at han aldri før har stått foran så mange, litt som for å be oss om å være skånsomme mot krenkeren. Amir klarer seg helt fint på egen hånd, og er herlig rar – noen spør seg om han er full. Med en sjarmerende kleinhet rir han humoren mer moderne idet han fremfører harmløst dårlige vitser om fluer i suppen og poteter over veien, hvor poenget ligger andre steder enn i punchen. Komikeren kaster tamt og effektivt om seg med stereotyper, og kler disse og deres faktiske brukere nakne for ignoransen de representerer. En smart og munter, men lite krenkende opptreden.

Avslutningsvis får vi til alles store glede høre tingenes tilstand, ytringsfriheten før i tiden, av Oslolosen, skarp og energisk fremført av Harald Eia. Stemmen, barten og holdningen er den samme som før, men med det også like absurd og hysterisk som før. Veteranen Bård Tufte Johansen, som i løpet av showet har fått mest scenetid, gjør også en veldig god jobb som konferansier, der han er vittig og dreven på humor.

Etter en siste surprise, hvor Atle Antonsen får med hele hurven, scene og sal, på allsang av en rasistisk, uheldig strukturert konfirmasjonssang, er kvelden over. En kvalitetsaften med mye latter og god stemning fra mange solide numre. Målet derimot, kveldens tema, var ikke spesielt imponerende fremført, da kritikken og krenkelsene hverken var særlig drøye eller målrettet. Religionen og ekstremismen fikk gjennomgå på lik linje med Rune Øygard, Martin Ødegård, ateismen og kolleger som delte scenen. Det var gøyalt, men langt fra provoserende.