Upopulær aften er et av Kulturutvalgets faste arrangement, og denne mandagen var det duket for debatt med temaet “Doping på eksamen”. Et nesten fullt lokale vitnet om god interesse for temaet og kanskje mye nysgjerrighet rundt hva bruk av rusmidler i studiet faktisk innebærer. Nå kan det være nødvendig å presisere at det ikke er snakk om doping på selve eksamen, men heller doping under studietiden frem mot den endelige evalueringen. I sofaen satt statsviter og samfunnsdebattant Aksel Sterri og lege og professor i medisin Ulrik Malt. Bakgrunnen for diskusjonen var flere uttalelser i mediene fra ulike hold om studenters bruk av reseptbelagte legemidler i studietiden, for å kunne yte bedre. Hvorvidt det faktisk gir økt ytelse, og om det er farlig eller ufarlig, var bare to av spørsmålene som dukket opp. For vår egen del må vi bare spørre: Kan vi oppnå bedre akademiske resultat om vi tar Ritalin?
Men først en liten psykofarmatologisk oppfriskning på hva Ritalin er, ettersom det definitivt var kveldens mest omtalte stoff. Ritalin – la oss fra nå av kalle det R – er et masseprodusert, men reseptbelagt legemiddel for blant andre personer diagnostisert med ADHD. Stoffet stimulerer nervesystemet i hjernen som blant annet har med produksjonen av dopamin å gjøre. I en studie presentert av NRK opplyste så mange som 4,2 prosent av spurte studenter at de hadde brukt ytelsesforbedrende midler under studietiden. Dette kan omfatte alt fra R til Alzheimer-medisin, hvor sistnevnte forbedrer konsentrasjonen hos Alzheimer-pasienter. Når disse legemidlene åpenbart fungerer for personene i sine målgrupper, kan de ikke da også ha en effekt på prestasjonene hos stressede og umotiverte studenter?
Det er her kjernen i problemet befinner seg, for hvem kan dra nytte av et stoff som R i læringsprosessen? Ifølge medisinprofessor Malt finnes det ingen studier som tyder på at friske og oppegående studenter har noen bruk for disse legemidlene. Han opplyste for salen at han selv hadde blitt tilbudt – og brukt R – men at det hadde vært fullstendig bortkastet. Malts egne observasjoner tydet på at det heller ikke hadde vært noen suksess for hans medstudenter som også hadde dopet seg i leseperioden. Han siterte i tillegg nevropsykologiske tester som ikke viste noen langtidseffekt for tilegnelsen av kunnskap ved bruk av R. Sterri var derimot betydelig mer optimistisk til R, og mente at selv om kanskje ikke alle de flinke studentene hadde bruk for stoffet, kunne det gi en positiv effekt for de som gjorde det dårligere i utdanningen. Han ville til og med gå så langt som å si at det kunne ha en demokratisk effekt, ved at bruken av R hos svakere studenter ville jevne ut forskjellene mellom disse og de som generelt oppnådde bedre resultat uten R.
Når det gjaldt Rs bivirkninger, uttalte Malt at sporadisk bruk ikke utgjorde noen helserisiko, men at hyppig bruk over lang tid kunne gi økt blodtrykk og mulige hjerteproblemer. En annen mulig bivirkning var hodepine, for ikke å nevne det kroniske stoffmisbruket studentene kunne risikere å utvikle, siden R er vanedannende. Paradoksalt nok vil også langvarig bruk kunne svekke hjernens plastisitet, som vi er avhengige av for å kunne danne nye nervesammenkoblinger, og vil dermed føre til nedsatt læringsevne. Dette lover dårlig for alle som tror de skal kunne bli som svamper for kunnskapen ved å knerte en R til frokost. Professoren anbefalte også alle å løse de underliggende problemene de hadde, i stedet for å løse dem med R, siden man lurte seg selv til å tro at man var klar for arbeidslivet, når man i realiteten hadde undertrykket sine egne vansker med stoffer. Sterri hadde i utgangspunktet ingen innvendinger mot Malts advarsler på dette punktet, men understreket at han fortsatt ikke så noen grunn at svakere studenter skulle la være å bruke R for å prestere bedre.
Og så til slutt: Bør det regnes som juks å bruke R frem mot eksamen? I motsetning til idretten handler jo faktisk utdanning om å lære, ikke om å komme først i mål. Sterri mente dette var argument nok for å lette på de strenge lovene rundt salget av R, og så for seg et privat marked for salg av stoffet til studenter som ville oppnå bedre resultat i utdanningen. Malt stilte seg skeptisk til et marked hvor R selges relativt ukritisk til hvermannsen, men kunne på den annen side ikke se for seg hvordan bruk av legemidler under eller før eksamen kunne regnes som juks. Og hvordan skulle det kunne testes uansett? Urin- eller blodprøve i eksamenslokalet er antagelig uaktuelt.
Malt konkluderte med at det i dag ikke finnes stoffer det lønner seg å bruke for å prestere og yte bedre i hverdagen, enten fordi effekten uteblir eller bivirkningene er for mange og alvorlige. Sterri holdt på sitt, og ville fortsatt at alle som var umotiverte, lei eller bare ikke flinke nok til å oppnå like gode resultat som de flinkeste, burde kunne jevne ut konkurransen ved å bruke R privat.
For publikums del fikk vi en interessant ordveksling og flere nyanserte synspunkt, men flere var nok skuffet over at den opphetede meningsutvekslingen uteble. Det var heller ikke tilløp til forbarmelse over R som legemiddelet som vil gi oss alle bedre karakterer på eksamen. Da er det vel bare å gjøre som alle andre, og fortsette å studere godt og løse alle de underliggende problemene vi eventuelt sliter med. God lesing!