Oktoberfest

Det er duket for oktoberfest på Chateau Neuf, og glade jenter og gutter over det ganske Oslo tar på seg sine peneste dirndler og läderhosen. Et telt med levende tysk folkemusikk, utallige sorter øl og stor stemning venter studentene som tar turen. Men der de mest beskjedne nøyer seg med et lørdagsbesøk, tok jeg det på meg å gjennomføre et tredagers oktoberfestmaraton, hvor mine dager utelukkende skulle fylles av bratwurst, surkål, øl og dans. Ikke noe vann eller andre erstatninger. Dette er min historie.

Stemningen var på topp idet jeg ankom Livets telt ved Studentersamfundet torsdag kveld. Orkesteret spilte klassisk ompamusikk, kjoler og kortbukser fylte bordene og jeg bante vei meg forbi alle feststemte mennesker for å få tak i min første øl. Jeg valgte meg en av den riktig gode sorten, og var klar for å la kvelden begynne.

Etter litt leting fant jeg meg et bord som lot til å ha noe plass, og kom i snakk med en liten gjeng. Det første som slo meg, var hvor mange syke hatter som verserte på festen, og av en eller annen grunn gjorde de meg sinna. Jeg luftet følelsene mine til de andre, og det ble bestemt at vi skulle drikke til hattene ble morsommere enn pavens.

Etter hvert som bongene fløy, merket jeg at jeg ikke hadde drukket vann på lenge, men jeg måtte bite det i meg, og kjøpte en dobbel bratwursttallerken med surkål. Senere på kvelden var det kun det lette trykket på innsiden av kraniet, sammen med en protesterende mage, som minnet meg på at oktoberfestdietten gjorde underverker for kroppen. Jeg ble dratt med ned mot Betong, og der foran DJ-ene endte kvelden våt og svett.

Da jeg våknet fredag morgen, føltes det litt som om denne dagen ikke kunne være over raskt nok. Likevel tok jeg etter hvert turen til Neuf, og fikk i meg en liten bratwurst – uten surkål denne gangen. Hodet svømte og ompamusikken rev i øregangene, men det var med fornyet mot at jeg fikk i meg fredagens første halvliter.

Menneskene fra i går var borte, men var erstattet av en lignenede gjeng, som denne gangen hadde på seg dobbelt så mange hatter som forrige gang. Ompaen kunne høres i halve bygget, og selv på toalettet fantes det ingen flukt fra dens ondskap. Jeg begynte å lure på om ikke alle problemene mine ville forsvinne med noen flere bonger, og brøytet meg vei gjennom teltet, som nå nærmet seg maksimal kapasitet.

På vei tilbake til bordet ble halve ølen min sølt ut av en mann i tidenes korteste shorts, samtidig som to andre øl fant sin vei på armene mine og ryggen. Som trøst fikk jeg en hatt med fjær i. Det var mildt sagt en mager trøst, og jeg fortsatte øllingen, til lyden av «ein prosit, ein prosit».

Ompaen ble for ille etter noen timer i teltet, og jeg bestemte meg for å se hvordan det var i Bokcaféen. Øltilbudet var fantastisk, og etter gårsdagens strabaser og ønsket om å balsamere ørene etter timevis med orkestermusikk, ble jeg der utover kvelden. Det ble mange glass, og etter hvert var ompaen bare et fjernt minne.

Hatten overlevde ikke til lørdagen, og jeg våknet med følelsen av at jeg hadde tatt mange gale avgjørelser i livet mitt, men at oktoberfestmaraton kanskje var den verste. Å dra seg ned til Neuf var som å hoppe i Kollen ved å forsøke å stå i oppoverbakke. Jeg orket verken tanken på ompa, øl eller flere stygge hatter, men jeg hadde ikke noe valg. Orkesteret hadde ennå ikke kommet på scenen, så de første ølene ble nytt i stillhet. Tanken på vann gjorde meg nostalgisk, og helgens femte bratwurst og surkål føltes ikke like tilfredsstillende som den første.

Idet orkesteret gjorde sin entré, formelig sydet teltet av forventning og fest. Da den første tyske visen dundret over forsamlingen, traff dagens alkohol gårsdagens et eller annet sted i blodstrømmen. Det førte til at jeg opplevde en slags oppvåkning – høy på fire øl og stående på en benk snudd på hodet. Gjennom bråket og musikken brakte min og andres stemmer allsangen til nye nivå, mens dirndlene flagret og en haug med fulle menn i bukseseler ramlet over stimen av mennesker, som nesten ubevegelig utgjorde et langt belte mellom bordene. Køene sang, bordene sang, og snart var det ikke en stille røst eller et edru menneske igjen i Livets telt.

Etter så mange timer man kunne tåle av ren og skjær tysk tradisjon, trakk alle ned mot Betong, hvor ingen rygger var tørre. Dansegulvet var stappfullt, og den nye musikken føltes som et paradigmeskifte. Idet natten skulle til å kulminere, trådde ingen andre enn Lou Bega opp på scenen, og dro i gang med 90-tallets klassiker Mambo No 5. Chateau Neuf eksploderte, og det virket som om kvelden aldri skulle ta slutt. Idet klokken ble kvart over øl, kjentes det likevel ut som om kroppen ikke lenger kunne bære vekten min av væske og bratwurst. Jeg forsto at kvelden muligens var over, og vaklet ut, mens jeg passet på å tråkke på en halvmeter høy hatt.

Festen hadde vært vill, men det kommer alltid en søndag, og denne søndagen var alle søndagers mor, etter å ha sovnet stille inn søndag morgen i en ubehagelig stilling. Uttørket og pølselei hadde jeg kommet til veis ende, etter en vellykket markering av Tysklands gave til høstmørket. Håpet er at alle tar turen for å oppleve et av de største arrangementene Studentersamfundet har å by på, og at det kun kjøpes et begrenset antall hatter. Husk også å drikke mer vann enn meg, og kanskje er du så heldig at du finner noe mer enn bare bratwurst å døyve sulten med. God oktoberfest!