En billig overskrift, men jeg kunne bare ikke dy meg. Forrige onsdag ble foajeen i Eilert Sunds hus på Blindern omgjort til konsertarena slik at Bare Egil Band (med band) kunne spre sin propaganda til Oslos yngste og mest umodne studenter.
Det var en uhyggelig overraskelse å se alle studentene som hadde tatt turen til SV på Blindern så sent denne onsdagskvelden. På T-banen hadde jeg vært litt nervøs for at jeg ikke skulle få med meg åpningen på showet, ettersom jeg ankom universitetet klokken 2202, to minutter etter avspark. Heldigvis betydde dette gode oppmøte at konserten begynte litt på overtid, slik at flest mulig skulle få komme seg inn. Flaks at det var montert panelovner langs veggene i foajeen, slik at man kunne sitte på disse og nippe øl mens man ventet på at showet skulle starte.
Min irske venn og kollega og jeg satt på hver vår ovn og diskuterte reglene for Kubb og Boccia da Egil dukket opp på scenen, ikledd rød og sortrutet kilt. Om den var kjøpt i Skottland, eller om den var lånt fra NRKs kostymelager, forblir en gåte. Egil startet med sin legendariske «masterpiece», om den stakkars Arne som ender sine dager da han ramler ned en trapp og dør av skadene. En artig trudelutt som de aller fleste av oss som vokste opp på 90-tallet, har et kjært og nært forhold til. Låta «Slepp meg inn» beviste at selv om Egil ikke kler seg i svart hele tiden, så ofrer han allikevel dem som dingler litt lengre nede på samfunnsstigen en tanke.
Det var ingen tvil om at trønderfordommene hang løst i lufta denne intime onsdagskvelden, ettersom både DDE og Dum Dum Boys ble hånet (eller kanskje hyllet) med glimt i øyet. Egil tok oss med fra sørlandet og opp til trønderlandskapet via «Æ39» hvorpå en «333 grams burger» ble fortært i Trøndelags hovedstad Steinkjer. Det musikalske attentatet mot trønderrocken ble avsluttet med en versjon av «Splitter Pine», eller «Splitter pin’» slik som den egentlig skal fremføres, ifølge Egil selv. Nemlig på bred trøndelagsdialekt.
Som alltid før henter Egil fortsatt inspirasjon fra alle godbitene som befinner seg på dagens hitlister. Om det er en hyllest, eller om han rett og slett gjør narr, får være opp til hver enkelt å bedømme. Lady GaGa og Rihanna gikk begge glipp av sine royalties denne gangen ettersom det var Carly Rae Jeppsen og hennes «Call Me Maybe» som ble gjort ære på.
Egil hadde selvsagt tatt seg tid til å komponere en låt dedikert til UiO, med tittelen «UiO». Melodien var nok rappet fra en eller annen velkjent sang, og det er nå jeg begynner å få mark. Jeg anser meg selv som mer eller mindre gjennomsnittlig musikkinteressert, i hvert fall innenfor rockens breddegrader, men hvor melodien til «UiO» var rappet fra, forblir på dette tidspunktet et mysterium. Jeg vet jeg har hørt den hundrevis av ganger før, og antakelig befinner den seg på en av mine egne spillelister. Om noen av de andre konsertdeltakerne mot all formodning vet hvilken melodi det var Egil brukte på låten «UiO», så ville jeg vært evig takknemlig om de tok kontakt med meg på filip.mw@gmail.com og gav meg svaret.
Selv om Egil spilte litt av hvert fra hans legendariske debutalbum Absolutt Ikke Bare Egil Band, så fikk jeg ikke høre den låten jeg hadde håpet på. Tre emailer med forespørsler og t-skjorte med påskriften «Spill Brigg da!!» var altså ikke nok. Heldigvis fikk vi «Speidern» og det hele ble avsluttet med den udødelige sangen om «Sko». Bakteriefloraen i lokalet må ha vært i full vigør under dette nummeret da alle i publikum hevet sin høyre sko i hyllest.
Foto: Glenruben Larsen Engen