Vi i Skribentersamfundet forsøker å få med oss det meste som skjer her på huset og av og til kan det oppstå komplikasjoner når flere vil dekke den samme saken. Ulempen ved dette er at det alltid er to eller tre stykker som på død og liv skal dekke de samme begivenhetene. Noen ganger kan det gå temmelig hardt for seg under disse møtene, når alle alfahannene og den ene alfahunnen skal bevise hvem som er den sterkeste og mest kreative bak tastaturet. Uenighetene rundt hvem som skal skrive om hva løser vi som oftest ved å bryte håndbak, dra krok, styrte bayer eller rett og slett ta en runde med blodmynt.
Sist mandag så det ut til at vi aldri skulle komme noen vei med å løse denne seige kabalen, som vår kjære redaktør gang på gang forsøker å løse. På mange måter tror jeg vi er med på å vekke morsinstinktene i henne, med denne ubederlige og destruktive oppførselen vår. Sist mandag sto vi helt fast, og klokken nærmet seg faretruende tidspunktet til kveldsnytt da en og annen finger var i ferd med å ryke. «Den blonde iren» hadde da sittet og kverulert med redaktøren i 45 minutter om hvordan han lett kunne dekke Tirsdagsquizen, samtidig som skulle delta og attpåtil vinne hele greia helt på egenhånd. Denne dagen hadde vi også fått inn et nytt medlem som selvfølgelig skulle markere seg «by wanting to make his bones», og derfor måtte tråkke i uromomentets territorium. Jeg ønsker ikke å gå altfor dypt i detalj om hvordan denne konflikten utartet seg, men jeg kan i hvert fall si at det er enkelte som kommer til å motta et og annet erstatningskrav på ødelagte eiendeler neste uke. Jeg vil allikevel presisere at det var høyst urovekkende å se mennesketenner penetrere hud og kjøtt, for hvem skulle tro at studenter på Blindern kunne yte så mye skade og urettferdighet?
Etter å ha brutt opp klinsjen mellom «iren» og den nye «korrekturleseren» fikk alle satt seg, og revurdert hva det var vi som gruppe og enhet egentlig handlet om. «Hadde vi ikke et ideal da vi startet dette samfund?», var det noen som sa. «Skal vi ikke bidra til forening og aksept?», sa en annen. «Skal vi ikke opprettholde et inspirerende og ambisiøst engasjement?» sa en tredje. «Skal vi ikke være kreative i stedet for destruktive?», sa en fjerde. «Vent!», sa jeg. Hvorfor drar vi ikke da og dekker Tirsdagsquizen alle sammen, som en markerering for denne storslåtte gjenforeningen!?»
Og sånn var det et nytt quizlag ble født. Tirsdag aften møtte Skribentersamfundet opp som et samlet lag for aller første gang. Vi lærte å samarbeide, vi lærte å stole på hverandre, vi lærte å le sammen, vi lærte å drikke sammen, vi lærte å tilgi når noen tok feil, enkelte lærte å bøye seg for flertallet, og sist men ikke minst lærte vi hverandre bedre å kjenne. Og det er jo dette en quiz i bunn og grunn handler om. En quiz er ikke skapt for at vi skal kunne skryte av den lærdommen vi besitter som individer , men at vi skal kunne dele den med hverandre og bidra til det felleskapet som er selve laget. Jeg har vært med på mang en quiz, og jeg må ærlig og redelig si at jeg storkoste meg med å være tilbake i salen.
Oppmøtet var det ingen ting å si på. De som kom litt sent var nødt til å forsyne seg av stoler og bord i Bokcafeen for å ha noe å sitte på. Stemningen var god og vi følte oss veldig godt mottatt som førstegangs-deltakere. Ølet var kaldt og pennene var fylt opp med ferskt blekk. Ingenting er verre en pisslunket øl og penner som ikke skriver når man er på quiz.
Nivået blant de oppmøtte lagene var høyt, og vi måtte kjempe med armer og ben for ikke å havne på siste plass. Jeg ble overrasket at det eksisterer mennesker som kan titlene på alle fjorten Olsenbandenfilmene, og som vet navnet på stedet der Astrid Lindgren vokste opp. Spørsmålene var allikevel høyst mulig å svare på og det at vi ikke hadde alle svarene eller at noen fikk jernteppe fortjener kun smekk på egen pung. Ikke noe i veien med quiz-gruppen som har stått på og laget alle spørsmålene altså. Kategoriene var behagelige og tradisjonelle, med andre ord noe for en hver smak. Det var sikkert flere som satte pris på at andre enn de som hadde lest sportsbilagene de siste dagene som kunne svare på disse spørsmålene. Pluss i margen til quiz-gruppen her altså. Likte også den avsluttende musikkrunden hvor folk som var først ute med å nevne navnet på låten og artisten som ble spilt hadde muligheten til å opparbeide seg et par ekstrapoeng. De med en musikkjenner på laget har dermed et sterkt ess i ermet.
Jeg skal heller ikke glemme å nevne quiz-masteren som var hard, men allikevel rettferdig mot deltakerne. Så viss du er en sånn kverulerende type som prøver seg med å påstå at fasiten er feil, ryker det rett ut. Samme gjelder dere som har planer om å ty til smart telefonen og Wikipedia mellom rundene.
Da håper jeg ikke at jeg har rost denne quizen alt for mye, slik at det møter så mange folk opp neste tirsdag att vi blir nødt til å sitte på gulvet.
Quiz out, folkens! Vi møtes til revansj neste tirsdag.