Happiness (1998)

Happiness er nok ganske langt unna den følelsen du sitter med når du ser Solondz’ hysterisk morsomme og samtidig dypt forstyrrende eksponering av en (ikke?) helt vanlig middelklassefamilie.

Happiness er hva man på godt norsk kaller en ensemble-film, som følger en familie med tre voksne døtre og deres respektive familier. Todd Solondz penetrerer middelklassefamiliers fasader på perverst vis, og filmen fikk høyeste aldersgrense i USA ved utgivelse, noe som hindret den fra mer enn begrenset distribusjon, mye på grunn av hvordan den tar for seg pedofili.

Hele filmens tone er preget av en veldig usminket, ærlig fremstilling av forstadene, som ofte ses på som idyllens høyborg, hvor alle flytter for å starte familie og leve lykkelige i alle sine dager. Happiness viser oss en forstad hvor nabo- og nestekjærligheten faktisk ikke er mer fremtredende enn i den kaotiske storbyen. Solondz drar den ganske langt i visse scener, og man kan fort lære litt om seg selv ved å ta seg selv i å le høyt for så å tenke hva det sier om oss at man lo av akkurat dèt og dèt. Tro meg, det vil skje mer enn én gang.

In English:

The lives of many individuals of the same family are connected through their desire for happiness, often sprung from sources usually considered dark or evil.