Aniara om Aniara

Hvorfor heter studentenes science fiction-forening «Aniara»? Vel, da foreningens stiftere i 1965 skulle finne et navn, ønsket de å hylle diktsyklusen Aniara, skrevet av Harry Martinson og utkommet ti år før.

Harry Martinson kom fra kummerlige kår og gikk på loffen i tidlige år, men hadde stort vitebegjær og var selvlært innen flere emner. Han debuterte i 1929, og etterhvert vant hans dikt, romaner, reisebøker og selvbiografiske skildringer stort ry.

I 1949 ble Martinson medlem av Svenska Akademien, og i 1974 mottok han Nobelprisen i litteratur.
Aniara forteller historien til passasjerene og mannskapet ombord på et romskip som havarerer, og havner på en kurs ut av solsystemet. Menneskene lever og minnes, iblant fortviler de, iblant drømmer de om redning, mens håpet uansett svinner
sakte hen. Reisen og skjebnen til menneskene ombord er selvfølgelig også en kommentar til vår egen tid og sivilisasjon.

I tillegg har mange sett historien om Aniara som en kommentar til selve livsløpet: Menneskets lodd er å dø, og all kunnskap vi har tilegnet oss forsvinner med oss i mørket.

Svenske litteraturvitere har diskutert i hvor stor grad Martinson kjente til science fiction som genre.

Noen har ment at han leste noen av de amerikanske novellemagasinene, andre at han oftere leste populærvitenskap, og at det var innfallsvinkelen. Uansett er Aniara god litteratur og god science fiction. Arnulf Øverland uttrykte forøvrig glede og forundring over at man kunne skrive stor litteratur ved hjelp av «?seriemagasinernes rumskib?».

Sanger fra diktsyklusen er blitt tonesatt flere ganger, både i form av moderne opera og andre typer syngespill.

Filologisk velkvalifiserte innledere er Tore Bareksten og Per Chr. Jørgensen, begge SF-kjennere og mangeårige medlemmer av foreningen. Hvis tiden tillater, så vil vi også gi noen prøver på tonesettinger av diktene.