Av Eilen Katarina Lunde
Det starter med en pils. Sakte men sikkert drikkes den opp, og før pils nummer to inntas, er Klubbscenen allerede fylt med folk. Det mingles forsiktig og spøkefullt. Enkelte er mer vågale og ler høyt og roper allerede etter hovedartisten, men ikke mer enn hva 0,5 l Ringnes tillater.
Hip hop-artisten JNS fra Oslo hadde forlatt scenen og gitt oss akkurat det vi trengte av en god oppvarming; med antydninger til auto-tune og en energisk sceneopptreden, har vi fått rikket på oss, observert rommet, menneskene, studentene. ”Jeg gjør, gjør min ting, jeg gjør, gjør min greie”. Studentene har forhåpentligvis gjort en real og velfortjent innsats i studiene før denne lillefredagen, da det blir konsumert enda mer pils og enkelte gjør nok et perverst rop etter den erfarne rapperen Damien, kveldens hovedartist fra Hønefoss. ”Putter inn den jobben, så vi en dag kan feire.” Det kommer flere inn i salen og stiller seg nærmere scenekanten. Nå er enkelte så klare at de ser ut til å ha savnet sårt en konsertopplevelse i en ellers stressende eksamensperiode. ”Hver dag, hver dag”.
Dansebevegelsene går etter hvert over fra å være lette og fremoverlente til å ligne symptomer på rastløshet, nesten som fingre trommende på bordet, ventende på noe mer. Og så kommer han opp på scenen. Det blir stille, men tydeligvis ikke stille nok, da han i sin fulle seriøsitet ser ut på oss. Med silhuetten til Kid Rock, minner han nesten om en lærer som med den beste pedagogikk fryser blikket utover folkemengden og umiddelbart får respekt, og jeg merker at nå er det alvor. Nå starter det studentene virkelig har kommet for. Nå skal alle holde KJEFT.
Studentene er flinke og gjør som han ønsker. Vi gir han vår fulle oppmerksomhet og drikker pils. Før det hele braker løs, hoies det blant publikum, og applausen kulminerer med et høyere rop fra publikum: ”DAMIEN!!!” Det fortsetter å ropes inntil den karismatiske rapperen og produsenten avslutter med et brøl. Konserten har endelig startet. Den lille Klubbscenen er mer intim enn noen gang idet han løper ned fra scenen, tar en runde rundt oss, hopper aggressivt i midten, ser inn i enkeltes mobilkameraer. Rapper med sin fulle kraft. Denne læreren må jo være fullstendig gal.
Den brutale stemningen forsterkes når det kommer en fyr inn på scenen med en maske over seg som, ironisk nok, stjeler showet, men ikke nok til at selve Damien forsvinner. Tvert imot er hans tilstedeværelse nå sterkere enn noen gang når han mer og mer sprer sin lidenskap for musikken over på oss. Vi danser, kaster hodene våre frem og tilbake. Og jeg tenker hvordan dette treffer spikeren på hodet av dette påmalte studentersamfunnet som den beste tiden i ditt liv.
Når jeg tar en ny slurk av pilsen, smaker den helt annerledes. Det smaker dødt, og jeg merker at jeg trenger en til. Men planen avbrytes idet lyskasterne får nok et ansikt i veien; denne gangen er det Alexander Walmann fra Porsgrunn som entrer scenen. En kan ved første blikk merke kontrastene mellom Damiens aggressive vokal og Walmanns mer forsiktige og lette stemme, men en gjør seg ikke tvil om at han hører hjemme blant dem. Sammen er de nå fire vokalister som alle vil at de skal kalles Lionel Richie.
Det hele avsluttes med en encore av de mest brutale, og jeg merker hvor deilig det var med et avbrekk. ”Du høster hva du sår, så jeg putter inn den jobben”. Selv bærer det hjemover for meg, men jeg kaster et siste blikk på Klubbscenen og stopper opp før jeg fortsetter igjen. Med tørsten etter en ferskere pils og et etterlengtet blikk på lokalet som nå rigges ned, konkluderer jeg med hvordan glasset likevel alltid var halvfullt og at det alltid vil være mulighet for å dra på nye konserter arrangert på huset. Dra til resten av de mange studentene og ta del i dette herlige norske studentersamfunnet. ”Hver dag, hver dag”.