Konserten med Funeral Youth og oppvarmingsbandet 2nd Class People var pangavslutningen alle blåmandager bør ha. Manic Monday hadde sørget for en gjennomført rølpete og rocka kveld, som kommer til å bli husket for hvor mange relativt ukjente, men knallinteressante up-and-coming-band som faktisk finnes i Norge i dag.

Først opp på scenen var oppvarmerne 2nd Class People, som tross navnet viste seg å være førsteklasses underholdere. De fire langhårede guttene med glimt i øyet gjorde mer enn bare å denge løs på high-haten og gitarene. Vokalist Bjørn Sondre Storli har en vanvittig imponerende stemme, og det var vanskelig å ikke trekke paralleller til Matthew Bellamy i prog rock-bandet Muse, da noen av de mer utfordrende, høytonede partiene krevde sin mann med stemmekontroll. Alt bandet ga for publikum gjorde dem mer enn bare ørlite grann svette, og det var rart å tenke på at dette bare var oppvarmingsbandet. Etter et par virkelig solide låter og god kontakt med publikum, takket de for seg og gav scenen til kveldens hovedartist.

Inspirert av 70-tallet og band som Led Zeppelin og Jack White, men med element fra moderne strømninger, var det knyttet visse forventninger til hva The Funeral Youth hadde å vise frem. De tre som utgjorde gruppen fremsto som eldre og mer polerte utgaver av guttene som hadde stått på scenen før dem. Langt hår var byttet ut med velkjemmede sveiser, og følelsen gikk fra å ha sett inn i den mørkt dekorerte 70-tallskjelleren, til å ha tatt turen til det hippeste utestedet i datidens Oslo. Likevel var det tydelig at de var rølpete unge i voksenklær. Vokalisten skrek hardt og til tider ukontrollert, men det fungerte veldig godt med de lekne og bråkete låtene. Stemmen hans så ut til å tåle alt, og sangene var bygget rundt at han mestret å gå fra høylytt punkerrøst til silkemyk rockestemme. Flere av tekstene var også svært velskrevede. Gruppen hadde stålkontroll over alle i lokalet fra første stund på scenen, og etter flere sanger som fikk selv den mest edru i lokalet til å ville danse, var det dessverre over.

Manic Monday leverte nok en gang en helaften med musikk som innfridde til alle som elsker rock helt inn til benmargen, men også til et bredere publikum som kan nøye seg med å finne musikk de kan danse og gaule til. Det er bare å håpe at det kommer flere mandager som denne fremover, med band som viser mye engasjement på scenen og solide låter i baklomma, klare til å få i gang uken din på best mulig måte.