Historieforvalterne

På et kontor på Studentersamfundet sitter tre menn. Vegger helkledd i bøker, kunst og kultur av den klassiske sorten, omringer et bord dekket av grønn filt. Sentrert over det grønne svever en old-school biljardlampe jeg har lyst til å ta med meg hjem. Biblioteksutvalget er utvilsomt et organ svært ulikt de andre på DNS.

Jeg spør om hva biblioteket gjør. Det er ikke lenger et bibliotek, i det minste ikke et operativt et, slik ordet hentyder.
–Vår virksomhet ligger nå i å ivareta studentersamfunnets bok- og kunstsamling. Vi ønsker å gi denne innholdsrike samlingen en synlig, trygg og verdig plass.

Det er rundt en mannsalder siden foreningen sist tjente for offentlig utlån og typisk biblioteksvirksomhet, da i HF-bygningen på Blindern. Foreningen, og med den husets fysiske kulturarv, forvitret i en lengre dvale fra 50-tallet. Flytting mellom lokaler tvang kunst, bok og byste ned i esker. Esker er som kjent gode på gjemsel. Da Biblioteksutvalget på oppdrag fra hovedstyret i 2008 bestemte seg for å reise husets tidligere praktfulle samling, krevdes mye leting. Det store initiativet hadde som mål å kartlegge og reetablere, en oppgave som ba på eventyr og utfordringer.

-Store deler av samlingen lå begravet blant kaos på huset, men overraskende mye hadde kommet på avveie hos privatpersoner og institusjoner på ubestemte lån. Noe ble vel også konfiskert med hjem fra nachspiel.

Jeg får høre om detektivarbeid. Om etterlysning og razziaer på bakgrunn av at folk kjente folk som hadde bevitnet ting. Om marmorbyster funnet i stuen til folk som akkurat bor nærme nok til å drasse med seg slikt hjem. Denne ble visstnok funnet i en container. På agendaen sto også restaurering. En byste av Wergeland uten nese (angivelig skutt bort av tyskere under okkupasjonen) blir sendt til konserveringsstudiet som studieoppgave på Blindern. Et tynt, brunt og heldekkende belegg på bysten viser seg å være størknet øl.

bibliotek2Seks år etter initiativstart finnes en av Norges største private boksamlinger og en kunstsamling som deler oppvekst med Studentersamfundet. Oppsummeringen finnes i boken Åndsdannelse og adspredelse, utgitt i 2013 av nettopp Biblioteksutvalget, i regi av de tre herrer rundt det grønne bord. Boken finnes blant annet i stabler på kopirommet i 4. etasje, men siden du sikkert ikke har tenkt å lese denne, kan jeg fortelle deg at samlingen er svært så praktfull.

-Ved siden av å være en ressursbank er også samlingen et vitnesbyrd om den anseelse Studentersamfundet nøt før i tiden. Enhver som ønsker å grave i DNS’ historie, har et naturlig utgangspunkt her, ettersom boksamlingen gjenspeiler studentenes interesser siden 1800-tallet og kunsten, som i stor del er gaver fra kunstnerne selv, vitner om husets affiliasjoner.

Eksempelvis kan man, i bokhyllen, lukte på radikaliseringen av Studentersamfundet rundt 60-, 70-tallet, da m-l-bevegelsen sendte en delegasjon til Nord-Korea/Korea i husets navn. Delegasjonen ble på hjemveien tilbudt litt litteratur til foreningen, noen jeg regner med at man nødig takket nei til da som nå. En håndfull måneder etter hjemkomsten blir Studentersamfundet innhentet av toglass med rød litteratur. Blant verkene som fikk æren av å toge på den transsibirske jernbanen, finner vi Svar på spørsmål fra generalsekretæren for instituttet for kultur og vennskap mellom Peru og Korea (trykket på norsk i Pyongyang), en perle skrevet av sjefen selv, Kim Il-sung. Ønsker du å ta en nærmere titt på bok- og kunstsamlingen, er Bokcaféen et naturlig sted å begynne.

Når Biblioteksforeningen ikke er nådefullt opptatt med å redde fortiden og dens skildringer, hjelper de også til med fester og arrangementer tilknyttet DNS sin historie. Gjengen på anslagsvis ti medlemmer har ikke mange prosjekter på gang på ukentlig basis, men selv om foreningen kan sees på som en lite aktiv vulkan, innser jeg det at det ikke er noen grunn til å frykte denne sovende dragen og skatten den hviler på.

– Vi stiller mer enn gjerne opp for enhver som ønsker innblikk i hva samlingen og historien kan tilby, og er åpne for rekruttering av de som ønsker å bidra til å gjøre Chateu Neuf til et åndsdannelsens panteon.