Rein:

For de av oss som mener at håndtørkeren, brølende og med en begrenset funksjon, er et symbol på vestlig stormannsgalskap, og heller foretrekker det autentiske, nyanserte og ærlige, finnes toalettene i Betong. En tidvis skvett med bæsj på veggen gjør vel ingenting, livet skal være utfordrende i blant. Med kommunikative bidrag fra den tusjførende studenten, er estetikken fargerik og rå. Her blir vi påminnet om den radikale friheten vi alle egentlig besitter. Kanskje du skal bæsje med døren åpen? Ja, det synes jeg du skal! Et inspirerende og fritt toalett.

André:

Av alle toalettene på Studentersamfundet, er det den lite kjente handicapdoen i Bokcaféen som tar kaka. Ikke bare er den jokeren blant sine konkurrenter, ved å være så innmari vanskelig å legge merke til, men BC-toalettet er også så mye bedre enn de andre på alle mulige måter. Rommet er stort og godt opplyst, med farger og flislegging som tyder på at noen brydde seg i overkant mye om utformingen av akkurat denne spesialtilpassede doen. Overflatene er rene og nærmest skinnende, og toalettpapiret er alltid godt fulgt opp. Man kunne ha savnet en håndtørker, om det er lov å klage over noe sånt på et sted man ikke engang er ment å oppholde seg på. Hatten av for et solid stykke offentlig toalett, rett og slett.

Eirik:

Toalettet i første etasje gir et godt første inntrykk, med sentral beliggenhet og tydelig markerte og godt synlige dører er det en enkel sak å finne frem. Når man kommer inn er atmosfæren tydelig uten å være overveldende. Flisene er i lyse farger, litt shabby chic, og lukten er nøytral, hverken urin eller urinalsåper overvelder neseborene. Man kan bli lurt til å tro at toalettet er utstyrt med verdens mest grisete urinaler, men det du ser er faktisk topp moderne dyson airblade hårtørkere, for en hygenisk og miljøvennlig tørk. Taket minner mest av alt om en bunker, selv om det er gjort et ynkelig forsøk på å pynte ved å male ventilasjonsrørene i en gyselig sennepsgul farge, noe som helt klart trekker ned trivselen ved dobesøket. Doen er godt utstyrt med urinaler, men jeg vil prøvekjøre det store porselenet. Utstyret er mildt sagt spartansk, det er ingen dobørste å spore, og noen har skrudd ut låsen. Dermed blir mitt eneste forsvar mot uønskede gjester å spenne det ene benet mot døra mens jeg gjør mitt fornødne, noe som gjør besøket langt mindre behagelig enn det ellers kunne vært. Grafittien på veggen er ynkelig, bare noe vederstyggelig og uleselig yo-nigga gangster-kluss, ikke så mye som et dikt for å fordrive tiden. Vannet i kranene er i det minste varmt, og jeg skyndter meg ut, heldigvis er det kort vei til glassbaren, etter denne sjelsettende opplever trenger jeg en drink. Skal du bare slå lens gjør dette toaletten nytten, men når det gjelder bommelom står det til stryk. Et skuffende resultat for Chateau Neufs største og viktigste toalett.

Øystein:

A Game of Thrones
Dette er et utdrag fra den nye, norske oversettelsen av “Kampen om Porselenstronen” fra sagaen “Toalettenes sang,” en fantastisk historie som utspiller seg på slottet Chataeu Neuf, i riket Det Norske Studentersamfund (DNS).

Han kjente det på seg. Den lange sommeren var over. “Vinter kommer,” tenkte han for seg selv, idet han pakket frakken tettere om seg og trasket målrettet, men nervøst videre. Han følte noe annet også var nær, noe fryktet. Løvet på trærne rundt ham hadde alt skiftet farge og flere hadde allerede tapt kampen mot årstidene. Blodrøde løv lå strødd på markene som ledet mot slottet Chataeu Neuf, høysetet til DNS. Han fikk en illevarslende fornemmelse av å vasse igjennom et hav av død og blod, men ristet erindringer om fordervelse av seg. Det var bare løv, og han hadde mer pressende saker å forholde seg til. Han lutet seg mot vinden som blåste til, og skrittet bestemt raskere.

Festningen Neuf tårnet over han idet han kom frem til porten, en vegg av glass og metall, smidd som en hymne til industriens storskap. Det er sagt at denne veggen av en inngang nærmest har magiske evner, og er det sterkeste forsvaret mot uvedkommende, som urettmessig måtte prøve å ta seg inn i den beskyttende varmen til høyborgen Neuf. Han var heldigvis ingen uvedkommende, og varmen slo mot han idet han grep tak i håndtaket og slet portene opp. Den strømmende heten gav farge tilbake i de kalde kinnene hans, og han senket skuldrene med et pust. Frostrøyken var borte, og en følelse av trygghet spredte seg der frykten tidligere hadde tatt bolig. Presset var der fortsatt.

Vel innenfor ble han møtt av ett vennligsinnet og kort, men gjennomborende blikk fra slottsmesteren. Han følte seg naken, selv med den tykke, sorte frakken fortsatt tett omsluttet kroppen. Han hadde ikke noe å skjule, noe slottsmesteren tydeligvis også merket, siden det gjennomborende blikket ble senket og han kunne skride ubestritt videre, inn i foajeen.

Endelig så han døren til tronerommet. Forløselsen var nær. Den hvite trone, skiltet gjenkjennelig med en sittende, rakrygget mann med avslappede armer hvilende på armlener. Å, som han gledet seg til å sette seg og kjenne makten fra naturens kall strømme gjennom han. Men med ett merket han at noe var galt. Frykten som hadde fulgt han på vandringen mot slottets trygge befestning, hadde ikke vært ubegrunnet. Han hadde ikke vært alene. Noe, eller noen, hadde fulgt han fra skyggene. Nå kunne han føle denne mektige skapningen nærme seg bakfra. Han turte ikke snu seg helt rundt, men skimtet noe rødlig i det perifere blikket han kastet over skulderen.

Alle hårene på kroppen hans strittet med ett som pelsen på en katt. Han visste hva slags skapning som med lange skritt i samme retning, nærmet seg faretruende. Det var Formanden. Formand Tveten, skulle heve sin rettmessige plass på tronen. Den sagnomsuste lederen av riket DNS hadde jo forrang, helt klart, men naturens kall var nå så utrolig sterkt hos vår protagonist. Og tronen så nær. Hva skulle han gjøre? Han av slik lavlig, frivillig stand kunne jo ikke kaste seg inn kampen om porselenstronen? Han burde jo vite bedre. Han burde bare kue seg. Kaste seg på sine føtter og la lederen som nå var så usannsynlig nær passere. Han burde krype mot proletariatets toalett, lengre nede i foajeen for å gjøre sitt fornødne der, men gjør han det?

Han føler seg dristig. Dumdristig. Han snur seg mot Tveten for å spotte han, vise at selv en oppkomling har tronens rett, at selv han er verdig. Han skulle aldri ha gjort det. Tveten møtte blikket hans og knuste han med et smil fra helvete. Det fordømte, jævlig omgjengelige smilet kun Tveten besitter. Formand Martin Tveten er så inne i granskogen folkelig og hyggelig. Kan sjarmere troll.

Vår helt sank sammen, falt ned på kne og kysset betongulvet Tveten hadde trådd på. Han løftet hodet og så Tveten gripe håndtaket med et grep av stål, hardere enn materialet håndtaket selv var laget av. Det umulige lyset fra det gigantiske tronerommet strålte himmelsk mot vår helt, men idet døren lukket seg bak Tvetens storhet, forsvant alt hans håp. Han krabbet resignert inn mot den gemene hop sine staller, og med hodet bøyd i skam tømte han sin stolthet i porselenet. Han ergret seg. Hvordan kunne han, en uverdig frivillig, tro at han kunne heve seg med Tvetens like i kampen om porselenstronen? Så husket han det.

Om han ikke hadde sittet bak en låst dør til en nedskriblet bås på et lavlig porselenstoalett, hadde du kanskje kunne sett ilden som ble tent i øynene hans der og da. Formand Tveten var snart tom for tid. Helten tørket seg bak med fornyet mot. Et valg nærmet seg. Et valg om Formandsskap…

En idé klekket på handicaptoaletett i foajeen på Neuf – kreatititetens vugge. – Øystein Jensen