Som sett igjennom øynene på en nysingel aktiv.

Ta det med ro, dette er ikke et selvmedlidende blogginlegg med utbroderte utleveringer om hvor trist et samlivsbrudd er. Nå skal det for ordens skyld sies at samlivsbrudd både kan være noe positivt og noe skikkelig drit, avhengig av hvordan og hvorfor det ender. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette personlig, men la oss bare si at synet av en gjenglemt pose med frosne løkringer i fryseren min ga en noe uventet følelsesmessig reaksjon.

«Det positive humøret til de som passerte i køen, smittet raskt over, og minnet om løkringer begynte sakte, men sikkert å svinne.»

Det er viktig å komme seg opp på hesten igjen, sies det. Hvorvidt dette er en metafor på det ene eller andre, skal jeg ikke dvele ved her. Metaforer og løkringer til side, jeg hadde godt av en distraksjon. Heldigvis er jeg medlem og aktiv på Det Norske Studentersamfund (DNS), og har derfor mulighet til å jobbe frivillig på en rekke arrangementer. Jeg hev meg over sjansen til å dekke Semetsterstartfesten som Skribentersamfundets utsendte, torsdag kveld, den 14. august.

Foto: Øystein Jensen

Foto: Øystein Jensen

Jeg gikk ganske tidlig opp på KAK (Kommunikasjonsavdelingens kontor) i fjerde etasje, og hadde derfra god utsikt over køen nedenfor. Først var det bare frivillige å se, men etter hvert strømmet studenter og besøkende på, og jeg tok turen ned for å sjekke temperaturen. Det var blitt ganske kjølig ute, men køgjengernes temperatur var på sin side ikke særlig lav. Smilende mennesker og forventningsfulle blikk var det som møtte meg. Det positive humøret til de som passerte i køen, smittet raskt over, og minnet om løkringer begynte sakte, men sikkert å svinne.

Etter å sett flere hundre besøkende strømme inn i Chateu Neuf, slo jeg følge selv. Synet som ventet der, var noe ganske annet enn da jeg hadde ankommet tidligere på kvelden. Betonghaven var nå fylt med danseglade mennesker som digget i takt med musikken, mesterlig servert av dj Moodswing og Chris Viviano. Spontane «danseringer» med faddere, fadderbarn, studenter og andre besøkende formet seg rett som det var, og stemningen var stigende.

Foto: Øystein Jensen

Foto: Øystein Jensen

Jeg snappet noen bilder, sjekket status i Glassbaren og gikk så opp i BokCaféen, før dansebasillen kunne bite tak. Jeg var jo tross alt på jobb.

I BokCafèen var det en en langt mer avslappet stemning og en roligere belysning, noe som passet bra til atmosfæren i lokalet. Det var live orkester, sitteplasser til alle og intellektuelle diskusjoner av varierende art rundt bordene. Jeg fant noen venner, og tok en velfortjent pust i bakken. Journalistikk er krevende greier, skal vite.

Foto: Øystein Jensen

Foto: Øystein Jensen

Noe jeg tok meg i å merke under pausen min, var kjønnskvoteringen denne kvelden. Mulig at jeg var lettere farget av min sivilstatus, men det så ut til at det kvinnelige kjønn var over gjennomsnittet godt representert, noe som passet meg ypperlig. Jeg var selvfølgelig profesjonell, som seg hør og bør når man er på jobb, men det var likevel betryggende å se at det faktisk finnes mange fisk i havet. Videre observasjoner utover kvelden bekreftet også at betonghavet DNS ga gode muligheter for napp for håpefulle fiskere.