Tradisjonen tro inviterte Hans Majestet Grisen til grunnlovsgalla i forrige uke, og i den forbindelse skulle jeg gjøre min galladebut.
I forkant av begivenheten forsøkte jeg å veie opp for min manglende erfaring på området: Jeg snakka med aktive på huset og tok et dypdykk i Viteboka for å bli litt klokere på hva jeg hadde i vente. Min søken ga avkastning: Enhver aktiv med erfaring fra galla hadde historier å fortelle, den ene drøyere og gøyere enn den andre. Viteboka, på sin side, var fylt til randen av regler og etikette, så vel som gallaens fornemme historie. Galla framsto etter hvert som en tradisjonsrik og dekadent fest, med rom for adspredelse i vid forstand.

Da dagen omsider var kommet, tok jeg som hør og bør på min mest storslåtte gevant. Jeg kasta noen raske blikk på sangboka, og minna meg sjøl på skikk og bruk. Jeg gleda meg, men fornemma samtidig en eim av prestasjonsangst, og en bismak av selvhøytidelighet – både på mine egne og på gallaens vegne. Men likesæl: Stivpynta og stålsatt med forventning, gjorde jeg min ærbødige debut.

Det blei en uforlignelig og staselig kveld: De høytidelige tradisjonene jeg fryktet ville avsløre meg som novise, blei gøyale utfordringer etter å ha tømt et par stettglass. Med fare for å avrunde i en klisje, kan jeg herved skrive meg inn i rekken av neufere som trykker gallaen til mitt bryst. Stemningen blant deltakerne var i økende kurve gjennom kvelden, og dalte ikke før tidlig 17.mai: Da jeg markerte avslutningen på min galladebut med et grasiøst svalestup ned fra et gjerde, med haka først. Det virker unødvendig å presisere at jeg allerede gleder meg til neste galla. I mellomtiden skal jeg øve meg på å klatre i fotsid kjole, for det er en ferdighet man verken kan forhøre eller lese seg til!