Sist jeg var på teater hos Teater Neuf inneholdt forestillingen vold og knusing av møbler. Teateret har også gitt meg latterkrampe av improviserte sketsjer. Man vet aldri helt hva man går til, ettersom Teater Neuf har et bredt repartoar og setter opp stykker de selv ønsker å sette opp. I travelhet leste jeg meg ikke opp på handlingen i deres siste oppsetning “Det Flygende Barnet” før jeg gikk inn i salen. Kanskje var uforberedtheten en god ting, for stykket tok meg på sengen.

“Stykket er poesi. Tidvis brutalt, tidvis vakkert.”

Fra teaterstykket "Det Flygende Barnet" Foto: Linn Seime Pettersen

Fra teaterstykket “Det Flygende Barnet” Foto: Linn Seime Pettersen

Først slet jeg med å få med meg handlingen. Kombinert fotograf og anmelder for siste gang. Fotografen i meg ble opphengt i scenografien: lyslykter hengende fra taket, glassmaleri over vinduene, lys på, lys av. Alt jeg så var vakre fotografier. Så ble anmelderen i meg satt ut, av råskapen i den plutselige stillheten. Jeg skjønte fortsatt ikke alt, jeg lurte på hvem karakterene var.

Men det var kanskje ikke bare meg. Litt etter litt ble karakterene avslørt, sakte men sikkert. De var fortsatt navnløse, men nå fikk de en historie knyttet til seg. Det er Sankt Martins dag, og barna synger sanger i en kirke. “Lanterne, lanterne”. Et foreldrepar har tankene andre steder. Det får fatale konsekvenser.

“Å tørre å vente det ekstra sekundet, når luften er fylt av stillhet…”

Stykket er poesi. Tidvis brutalt, tidvis vakkert. Alt som skjer i stykket blir fremhevet av musikk, lyder og lys. Ofte laget av skuespillerne selv. En lommelykt rettet mot ansikt, dyrelyder fra en jungel, sang, tramping. Det høres merkelig ut i skrivende stund, men det fungerte. Tidvis brutalt, tidvis vakkert.

Gina Theodorsen i teaterstykket "Det Flygende Barnet" Foto: Linn Seime Pettersen

Gina Theodorsen i teaterstykket “Det Flygende Barnet” Foto: Linn Seime Pettersen

Spesielt husker jeg den lille gutten, spilt av Gina Theodorsen. Uskyldig blant egoistiske foreldre, tviholdende på en liten lekebil. Theodorsen spilte fantastisk, og fikk alle til å le av de barnslige detaljene man kjenner igjen fra seksåringer.

At det fungerte skyldes to faktorer: Modige skuespillere og en modig regissør. Å tørre å hengi seg i rollen, å tørre å dra det langt. Å tørre å vente det ekstra sekundet, når luften er fylt av stillhet, når publikum venter på at noe skal skje. Det er modig. Og de modige skal få belønning. Eller kanskje det var publikum som fikk belønning denne gang. For de ekstra sekundene, de var med på å skape poesien.

Det Flygende Barnet spilles siste gang lørdag 8. februar. Forhåpentligvis kommer det flere oppsetninger fra denne gjengen i fremtiden.

Fra teaterforestillingen "Det Flygende Barnet" Foto: Linn Seime Pettersen

Fra teaterforestillingen “Det Flygende Barnet” Foto: Linn Seime Pettersen

TEATER NEUF PRESENTERER: DET FLYGENDE BARNET av Roland Schimmelpfennig.
REGI: Nanna Kathrine Edvardsen
KREATIV LEDER: Kari Schulstad Wasa

SKUESPILLERE:
Karl Gran Grodås
Tarjei Dybvik
Elg Elgesem
Miriam M. Pedersen
Maria Lægreid Haldorsen
Gina L. Theodorsen