The Soundtrack of Our Lives til Betong!

Riktignok spilte de på Øyafestivalen i sommer, men det er selvsagt på en svett klubb at the Soundtrack of Our Lives (SoOL) virkelig kommer til sin rett. SoOL, stiftet på restene av kultbandet Union Carbide Productions, har dype røtter i den mer psykedeliske rockehistorien (les: Stones, Pink Floyd, Stooges, MC5, Love), og digges samtidig av alt fra innbitte rockere til elskere av klassisk, melodiøs pop. Torbjörn ”Ebbot” Lundberg på vokal, Mattias Bärjed på gitar, Ian Person på gitar, Martin Hederos på piano, Fredrik Sandsten på trommer og Åke Karl ”Kalle” Gustafsson på bass utgjør til sammen nærmest et eget bind i den svenske hvem-er-hvem-rockebibelen, med sine utallige side- og samarbeidsprosjekter. Det meste disse gutta tar i blir åpenbart til gull, og de fikk da også en svensk Grammy allerede for debutplata, klassikeren “Welcome to the Infant Freebase”.

Det er ikke så rent få som etter hvert uttalt at dette er Sveriges viktigste band, og vi har ikke store planer om å krangle på det, heller legge til at dette mer enn gjerne også kan utvides til å omfatte landene rundt. Våre egne Motorpsycho er kanskje de eneste som kan sies å være i nærheten av samme hylle, og et visst musikalsk slektskap kan utvilsomt spores. Gode venner er de også, ute i den store verden kan de to skandinaviske flaggskipene gjerne finne på å turnere sammen, da som oftest med Soundtrack som hovedband. SoOL har for øvrig også slitt ned noen landeveier sammen med britiske Oasis. Mye rart kan sikkert sies om brødrene Gallagher, men ting kan altså tyde på at selv om de ikke har så mye vett har de i det minste musikksmaken i orden.

The Soundtrack of Our Lives, bandet som kuriøst nok spiller inn sin brede cinemascope-rock i et øvringslokale på totalt 20 kvadratmeter, kommer med ny plate nå i høst. Følger denne i sporet til “Welcome to the Infant Freebase” (1996), “Extended Revelation” (1998) og “Behind the Music” (2001), har vi virkelig noe å glede oss til. De nye sporene de fremførte på Øyafestivalen i sommer tydet iallfall på det.

Én ting er iallfall helt sikkert; en konsert med the Soundtrack of Our Lives svikter aldri. For hvordan ville det egentlig vært mulig, med låter som ‘Instant Repeater ’99’, ‘Sister Surround’ og ‘Nevermore’ på setlista?