Video av Medlemsmøtet om profil kan lastes ned eller strømmes. Twitter-hashtag var #dnsmm.

Oppdatering 18.35: Sak 2: Relevant lov fra lovdata.

Oppdatering 20.39: Møtet er hevet. Videoklipp vil bli publisert.

Oppdatering (2012-05-14) 01.07: Du kan nå laste ned eller strømme hele medlemsmøtet.

Alfred Hitchcock. Mannen som bl.a fikk folk til å komme tidsnok til kinovisningene!

Vi er nå inne i en tid hvor landets kinoer krever en drøy hundrelapp for å få lov til å se film på det store lerretet. Noe som tilsier at man må ha en relativt stor lommebok om man skal kunne få med seg alt. At det er mange som tyr til ulovlig nedlastning er intet nytt, men man ofrer også en del av opplevelsen ved å ligge på sofaen med laptop-en i fanget.

På Cinema Neuf er prisene de samme som det de var tilbake på midten av det «glade» 90-tallet (40,-/ 60,-), noe som medfører at man kan se litt mer film enn man ellers ville hatt råd til. I tillegg har man muligheten til å nyte en kald øl under visningen. En filmklubb med respekt for seg selv, med andre ord.

Cinema Neuf viser film to ganger i uka i Lillesalen. På tirsdager har de som oftest konseptet «Tidsbilde». Dette er eksklusive filmvisninger hvor du tas med til en bestemt æra innenfor filmhistorien. På torsdager er det «Filmrulltorsdag». Som navnet tilsier er det da filmruller som «ruller» over lerretet. Noe som gir en annerledes (og for noen mer foretrukket) opplevelse å se film på. Ellers kan de tilby kunstfilm, dokumentarer og stumfilmkonserter. Her får du oppleve god, gammeldags stumfilm akkompagnert av livemusikk Akkurat som i gamle dager hvor pianist og piano var fast inventar i de fleste kinosaler.

Som filmklubber flest får du ikke se de siste blockbusterne på Cinema Neuf (noe du bør takke dem for!), så om du vil se The Avengers eller Titanic i 3D, må du nok trekke et annet sted. Hit kommer du om du vil se «bedre» filmer, laget av respekterte og anerkjente filmskapere.

Sist tirsdag tok jeg turen til Neuf for å få med meg ukas Tidsbilde. På menyen stod «Klassisk Italiensk Horror», med legender som Dario Argento og George Romero på kjøkkenet. Lavbudsjetts skrekkfilmer som, etter min mening, banker de fleste ander filmene innenfor genren. (En genre som kanskje ikke alle er klar over eksisterer, men som jeg anbefaler at folk tar en nærmere kikk på!) Det som er så bra med filmklubber er at de mater deg med annet en hva du får servert på byens mer «kommersielle» kinoer.

Cinema Neuf er et solid tilbud for alle filmelskere, men også for de som er gjennomsnittlig interessert i film. Om du ønsker å fordype deg mer i filmens verden så anbefales Cinema Neuf på det aller sterkeste. Filmklubber gir sine besøkende innblikk i filmens verden som man ikke får til vanlig. Selv har jeg erfart at filmklubber utvider ens egen horisont innenfor både filmen og musikkens verden, og bevisstgjør en om havet av ulike genre og epoker som eksisterer innenfor dette fantastiske mediet.

Så ta med venner, kjære og bekjente, og utforsk filmens grenseløse potensial som kunstnerisk uttrykksform med åpent blikk. Hvis ingen vil være med, ta for all del turen alene. Jeg lover at du ikke vil gå skuffet hjem.

For mer informasjon se: http://www.cinemaneuf.no/
Følg dem på Twitter: @cinemaneuf
Eller bli venn med dem på Facebook: http://www.facebook.com/cinemaneufklubb

Filip Wennerød (beklageligvis ikke i slekt med sjefen sjøl)
Skribentersamfundet (KAK), Det Norske Studentersamfund

Her i Oslo setter flere studiemiljøer opp revyer, men disse har ofte et internt preg. Det kan dog virke som om de videregående skolene har plukket opp tråden der studentene slapp. Det går stor prestisje i skolerevyene, som også får bred mediedekning. Prisen for den beste av 30 skolerevyer i Oslo-området overrekkes av ordføreren, og vinnerrevyen settes opp med to forestillinger på Nationaltheatret for å fremme teaterinteresse blant unge. 

Jeg kan ikke annet enn å berømme elevene på Oslos videregående skoler for all den frivillige innsatsen de legger ned på og rundt scenen. De har skjønt at det er gøy å lage revy! 

Men hva skal revystjernene gjøre når russetiden er forbi? Er det ikke på tide at studentene kommer på banen igjen? 

Enkelte år har studentteatret ved Det Norske Studentersamfund satt opp egenproduserte teaterstykker – noen år til og med en revy – og fra i år skal de gjenopplive tradisjonen. Studentersamfundet forener alle byens studenter, og kan slik favne bredere enn en fakultets- eller linjerevy. I høst, under STUDiO, vil Oslo-studentene ta revytronen tilbake!

Dette er en spennende satsing som åpner opp en hel rekke ubesvarte spørsmål: Vil studentene kunne levere en revy på høyde med de beste skolerevyene? Vil vi kunne trekke et like stort publikum? Og kanskje aller viktigst – vil studentrevyen i Oslo være bedre enn UKErevyen i Trondheim?

Oslos studenter har et tomrom å fylle: Når alt fra realfagselever til dramaelever kan gå sammen om å lage 30 gode forestillinger over hele byen, tenk hva de sammen kan få til når de som studenter et par år senere kan samarbeide om å lage én.

Høstens studentrevy er allerede godt i gang med planleggingen, og vil du være med er det bare å ta kontakt med Teater Neufs revygjeng på Facebook. De vil ha både deg som studerer scenekunst eller -teknikk, deg som har vært med på å lage revy tidligere og deg som bare er interessert i å bruke litt tid på noe annet enn hva du gjør på lesesalen.

Det skal ikke herske tvil om at det er rom for alle som har lyst til å engasjere seg i studentkultur på Studentersamfundet. Resten av dere får kjempe om de 1007 setene i Storsalen på Chateau Neuf.

Sist mandag så det ut til at vi aldri skulle komme noen vei med å løse denne seige kabalen, som vår kjære redaktør gang på gang forsøker å løse. På mange måter tror jeg vi er med på å vekke morsinstinktene i henne, med denne ubederlige og destruktive oppførselen vår. Sist mandag sto vi helt fast, og klokken nærmet seg faretruende tidspunktet til kveldsnytt da en og annen finger var i ferd med å ryke. «Den blonde iren» hadde da sittet og kverulert med redaktøren i 45 minutter om hvordan han lett kunne dekke Tirsdagsquizen, samtidig som skulle delta og attpåtil vinne hele greia helt på egenhånd. Denne dagen hadde vi også fått inn et nytt medlem som selvfølgelig skulle markere seg «by wanting to make his bones», og derfor måtte tråkke i uromomentets territorium. Jeg ønsker ikke å gå altfor dypt i detalj om hvordan denne konflikten utartet seg, men jeg kan i hvert fall si at det er enkelte som kommer til å motta et og annet erstatningskrav på ødelagte eiendeler neste uke. Jeg vil allikevel presisere at det var høyst urovekkende å se mennesketenner penetrere hud og kjøtt, for hvem skulle tro at studenter på Blindern kunne yte så mye skade og urettferdighet?

Etter å ha brutt opp klinsjen mellom «iren» og den nye «korrekturleseren» fikk alle satt seg, og revurdert hva det var vi som gruppe og enhet egentlig handlet om. «Hadde vi ikke et ideal da vi startet dette samfund?», var det noen som sa. «Skal vi ikke bidra til forening og aksept?», sa en annen. «Skal vi ikke opprettholde et inspirerende og ambisiøst engasjement?» sa en tredje. «Skal vi ikke være kreative i stedet for destruktive?», sa en fjerde. «Vent!», sa jeg. Hvorfor drar vi ikke da og dekker Tirsdagsquizen alle sammen, som en markerering for denne storslåtte gjenforeningen!?»

Og sånn var det et nytt quizlag ble født. Tirsdag aften møtte Skribentersamfundet opp som et samlet lag for aller første gang. Vi lærte å samarbeide, vi lærte å stole på hverandre, vi lærte å le sammen, vi lærte å drikke sammen, vi lærte å tilgi når noen tok feil, enkelte lærte å bøye seg for flertallet, og sist men ikke minst lærte vi hverandre bedre å kjenne. Og det er jo dette en quiz i bunn og grunn handler om. En quiz er ikke skapt for at vi skal kunne skryte av den lærdommen vi besitter som individer , men at vi skal kunne dele den med hverandre og bidra til det felleskapet som er selve laget. Jeg har vært med på mang en quiz, og jeg må ærlig og redelig si at jeg storkoste meg med å være tilbake i salen.

Oppmøtet var det ingen ting å si på. De som kom litt sent var nødt til å forsyne seg av stoler og bord i Bokcafeen for å ha noe å sitte på. Stemningen var god og vi følte oss veldig godt mottatt som førstegangs-deltakere. Ølet var kaldt og pennene var fylt opp med ferskt blekk. Ingenting er verre en pisslunket øl og penner som ikke skriver når man er på quiz.
Nivået blant de oppmøtte lagene var høyt, og vi måtte kjempe med armer og ben for ikke å havne på siste plass. Jeg ble overrasket at det eksisterer mennesker som kan titlene på alle fjorten Olsenbandenfilmene, og som vet navnet på stedet der Astrid Lindgren vokste opp. Spørsmålene var allikevel høyst mulig å svare på og det at vi ikke hadde alle svarene eller at noen fikk jernteppe fortjener kun smekk på egen pung. Ikke noe i veien med quiz-gruppen som har stått på og laget alle spørsmålene altså. Kategoriene var behagelige og tradisjonelle, med andre ord noe for en hver smak. Det var sikkert flere som satte pris på at andre enn de som hadde lest sportsbilagene de siste dagene som kunne svare på disse spørsmålene. Pluss i margen til quiz-gruppen her altså. Likte også den avsluttende musikkrunden hvor folk som var først ute med å nevne navnet på låten og artisten som ble spilt hadde muligheten til å opparbeide seg et par ekstrapoeng. De med en musikkjenner på laget har dermed et sterkt ess i ermet.  

Jeg skal heller ikke glemme å nevne quiz-masteren som var hard, men allikevel rettferdig mot deltakerne. Så viss du er en sånn kverulerende type som prøver seg med å påstå at fasiten er feil, ryker det rett ut. Samme gjelder dere som har planer om å ty til smart telefonen og Wikipedia mellom rundene.
Da håper jeg ikke at jeg har rost denne quizen alt for mye, slik at det møter så mange folk opp neste tirsdag att vi blir nødt til å sitte på gulvet.

Quiz out, folkens! Vi møtes til revansj neste tirsdag.

Rent psykologisk er dette en irrasjonell frykt for noe som besitter vårt sinn til den dag vi blir dens banemann. Denne anfektelse kan igjen komme i mange former. For noen er det høyder, for andre, pingler, er det edderkopper. Ja, for noen synes dette til og med å være eget selskap. Fellesnevneren for disse er imidlertid forankret dypt inne i underbevisstheten. For meg er dette "noe" dans.

Jeg har nemlig alltid gått rundt og trodd at dansing var reservert de nette, smidige og vakre mennesker.Selv er jeg uten takt, rytme og elastistisitet, fremstår som korpulent og er usedvanlig sjenert.Gud (skal man tro evangelistene) er en sympatisk fyr. Som plaster på såret for mine skavanker, har han skjenket meg med en hjerne som er kapabel til å ta opp kampen mot denne frykten jeg har båret på hele mitt liv. Ikke tro jeg ikke har forsøkt å fordrive min fobi tidligere. Tre år siden meldte jeg meg frivillig på OSI dans’ swingkurs for nybgynnere sammen med tre gode venner, visselig fordi jeg trodde var rede for utfordringen. For å gjøre en lang historie kort, men ikke særligere mye kortere, gikk dette verre enn forventet. Så fort jeg entret lokalet og så de nette, smidige og vakre mennesker ikledd sitt aller beste treningstøy, løp jeg av panikk ut av rommet med tårer i øynene.

Helt siden da har min fobi bygget seg opp til å bli tung at jeg på et tidspunkt skvatt bare jeg så folk bevege seg brått. De årlige studentergallaen ved Det Norske Studentersamfundet (DNS) kunne jeg selvfølgelig bare glemme i frykt for å være vitne til en dansende ridder forføre sin nydelige pike med smidighet og kraft, de to helt uforenlige egenskaper. Det stoppet ikke der. DNS er nemlig fylt med dans og andre aktiviteter, som for det brente barn, gir sterke assosiasjoner til dans. Følgelig har jeg i all tid holdt meg hjemme på onsdag, da swing, den grusomste dans av dem alle, ukentlig har blitt arrangert i regi av fanden selv, BokCaféen, i Biblioteket klokken 20 i flere år.

 Denne gang var det jeg som skulle trekke det vinnende lodd ved Skjebnens casinoer:En flaske 10 år gammel whiskey, besøk av en kompis med bakgrunn i retorikk (eller tekstvitenskap som det nå dessverre heter) og et heidundrandes sjakkparti, som jeg i ettertid innså han lot meg vinne, skulle snu denne galskap. Kvelden gjorde meg sannelig ikke piggere dagen derpå, men reddet til syvende og sist livet mitt. Nå skal du høre hvorfor.

Vi inngikk nemlig et veddemål den natten. Overvant jeg min frykt for dans, skulle jeg få en hundrelapp. En Kirsten Flagstad. Denne karen ante ikke hvem han duellerte mot, og heller ikke hvor mange pølser på Narvesen en hundrelapp var verdt.

 To år senere – ja, for jeg brukte et par år på å stålsette meg – onsdag 29. februar skulle være dagen fobien min medisinerte seg selv. Til orientering hadde i mellomtiden pølseprisen steget betydelig, noe som førte til en vesentlig lavere lønn for strevet. Men innen den tid hadde jeg trent og tilegnet meg en langt sunnere livstil, så pølser brydde jeg meg ikke noe særlig om lenger. Nå var det bare de forbanna Atkinson-barene til 25 kr stk som stod i hodet mitt. Men nok om det.

Jeg ankom Biblioteket på DNS på slaget 20.00. OK, de siste 100 meterne krøp jeg en smule, så jeg beregnet god tid. Uansett. Til å begynne stemte alle fordommene mine. Folk var selvfølgelig vakre, smidige – og alt det der. Det som imidlertid skurret var hvor forbausende hyggelige de var.

Til å begynne med trodde jeg det var falsk hyggelighet. Du vet når andre smiler og plutselig sier hyggelige ting til deg, selv når du vet at de har lumske baktanker? Ikke? Nei vel. Disse var genuint interesserte. “Hei! Hvem er du? Deg har jeg ikke sett før, er du ny?” “Å, jeg? Hehe. Hehe…” “Ja?””ja, det er … jeg.” Uredd grep den vakre kvinnen meg i hånden og førte meg rundt omkring i rommet, med meg panisk hakk i hæl. “Så, så, hvisket hun forsiktig (som man ofte gjør når man hvisker, ellers virker det jo mot sin hensikt. Åh, Gud! Disse novelleklisjéne, ass!), egentlig er det mannen som skal føre. Se her, denne man har vært her siden BokCaféens første grunnsten ble lagt, han vil vise deg de enkleste trinn.” Slik talte den vakre kvinnen, og etter en times tid kunne jeg tilstrekkelig til å by henne på dans. Fobien forsvant umiddelbart.

Hvem skulle tro at swing – etter alle disse bitre 25 år – skulle være en dans på roser? Ikke jeg.Og heller ikke mannen som tapte veddemålet. Eller hvem vet? Han kjenner jo tross alt DNS bedre enn noen andre jeg kjenner.

For å rette opp inntrykket: OK, dette er ikke helt sant, men liknende ting har kanskje skjedd på DNS tidligere. Det jeg i hvert fall vet, er at Fridans Swing (kl. 20.00) er av husets mest intime arrangementer, der både kropp og sinn blir bedt på dans. Kommer du, blir du godt tatt vare på. Ikke noe kofferteri her, nei.

http://studentersamfundet.no/vis.php?ID=5066 (Se her!)

Seán Erik Scully og muligens litt feber,

Skribentersamfundet, Det Norske Studentersamfundet

"IMITI", eller "i min tid" som man ville sagt på riksmål, er et stikk til den velkjente og vedtatte forestillingen alle pamper i alle studentersamfund i hele Norge har; at alt var bedre før. I kjent revystil får vi presentert mange betraktninger på ting som har endret seg: fra innvandringsdebatt og funksjonshemmede, til middelaldrende treningsnarkomane menn på dyre sykler og urbanisering.

Hvorvidt de treffer med budskapet, og hvorvidt det er et budskap i det, er usikkert. Var det "alt var bedre før", eller "alt er bedre nå", eller kanskje en gylden middelvei: "noe var bra før og noe er bra nå” fikk ikke jeg tak i – harselasen med min og din tid er ikke det mest fremtredende denne kvelden.

Faktum er nemlig at UKA-revyen 2011, ikke bare trondheimsstudentenes, men hele det kulturelle og engasjerte Trøndelags stolthet, ikke mønstrer en eneste trønder på scenen. Attpåtil er den morsomste aktøren en bergenser! Når de, bergensere, østlendinger og andre, snakker sin beste gebrokne trøndersk i sketsjer som synes å handle mer om Trøndelag og hvor pussige trøndere er enn det utsagte tema IMITI, sitter ihvertfall jeg igjen med et spørsmål om de ikke burde kalt revyen "Trøndelag, du slette tid" eller noe annet mer passende. Det skal sies at det ikke er noen utdriting av Trøndelag denne kvelden; numrene er stort sett gjort med varme og fascinasjon overfor kulturen og annerledesheten en finner midt i Norge. Et av revyens beste innslag, en hyllest til Dahlspilsen i reneste Les Miserable-stil er et fint eksempel på det. Det kan virke som om manusforfatterne har hatt mer lyst til å kommentere fenomenet trøndelag enn fenomenet min tid – eller kanskje de ikke fikk til de morsomme numrene de ønsket seg, og gikk for den enklere utveien; å gjøre noen ablegøyer på bekostning av trøndere. Det sistnevnte fungerte ihvertfall best.

Litt fortumlet over at trøndere tydeligvis ikke er morsomme eller begavete nok til å være med på revy på hjemmebane, og litt skeptisk til hva revyen egentlig ville si med tema og innhold, forlot jeg likevel salen med et smil og litt mer trente magemuskler enn da jeg kom.

Tekst: Runar Forsetløkken
Skribentersamfundet, KAK

Onsdag ettermiddag var det nok en gang duket for debatt. En annerledes debatt enn hva som i utgangspunktet var blitt forespeilt oss. I forrige uke var vi blitt lovet en debatt hvor de to svirebrødrene PR og Propaganda skulle møtes til duell. Noe jeg gledet meg til, med tanke på at jeg til jul skrev en eksamensoppgave om sistnevnte.  Slik skulle det ikke bli, da tema og forum ble forandret betraktelig rett før avspark. Propaganda hadde tydeligvis meldte avbud, noe som førte til at PR fikk scenen helt for seg selv.

(Det å skulle måtte definere PR-begrepet for dere er noe jeg ikke gidder å gjøre her. Jeg kan si så mye som at begrepet er en grov forkortelse av de to engelske ordene Public og Relations.)

Som HF-student kaster jeg meg over all den veiledning og innsideinformasjon jeg kan få, slik at jeg på best mulig måte skal kunne forebygge en arbeidsløs tilværelse når jeg er ferdig med studiene. Sist jeg forsøkte å komme meg ut i arbeidslivet etter endt utdanning, kom jeg ingen vei og endte opp med å jobbe seks måneder i Posten før jeg gikk fikk nok og reiste til Australia for å svire rundt fra jobb til jobb der nede.

Heldigvis så er Universitet i Oslo klar over de utfordringer og fallgruver mange av oss HF-ere møter etter fullført utdanning, derfor iverksetter de tiltak for å forebygge at de færreste av oss, bokstavelig talt, havner i gruvene. Karrieresenteret hadde derfor onsdag satt av to timer for studenter som har karriereutsikter innenfor kommunikasjons- og informasjonsbransjen. De hadde invitert fire sterke personligheter fra kommunikasjonsbransjen for å holde foredrag, svare på spørsmål og sist, men ikke minst hjelpe de motløse med å holde motet oppe. Fraser som “Det ordner seg, og vil gå bra“ var varmende ord fra Johanna Ellefsen Rostad, rådgiver i First House. Kommunikasjonsbyråene First House og Nucleus, samt Kommunikasjonsforening og universitetet selv, var de som hadde gått med på å disponere en ansatt hver for å vise HF- og SV-studenter hvordan de skal håndtere blindestokken litt mer effektivt på jobbmarkedet.

I løpet av de to timene i Eilert Sundts Hus fikk vi blant annet avkreftet 10 myter om PR, og vite hva byråhverdagen til en kommunikasjonsrådgiver innebærer. Og kanskje viktigst av alt, nemlig hvordan man skal få en fot innenfor. For å si det sånn, på papiret virket svarene på dette forstålige nok, men veien er nok litt mer uforutsigbar enn som så.
Noe foredragsholderne heller ikke la skjul på. Historier om arbeidsgiver som deler bunken med jobbsøknader i to og kaster den ene halvdelen rett i bosskorga med den forklaring at “folk som ikke har flaks har vi ikke bruk for“, kan kanskje få en til å begynne å lure.

Jeg vil rette en stor takk til Karrieresenteret, men også Kulturutvalget siden de villedet meg til noe som viste seg å være veldig nyttig og informativt, og for nok et supert initiativ stappet med lærdom som får en til å se dette med jobbsøking og karriere i et mer opplyst perspektiv. Håper de fortsetter sånn. Et tips jeg har lyst til å bringe videre til mine medstudenter som har lyst på jobb etter endt utdanning, og som ble nøye understrekt av Atle Hommersand fra Nucleus. Legg ned masse arbeid i søknaden: Det tar ofte arbeidsgiver fem sekunder å avgjøre om en søknaden er verdt bryet å lese ferdig. De tre første setningene i din søknad er altså alfa omega. Og som Hommersand sa det: “Glem hva du har studert. Husk hva du har lært“.

Filmen, som er i farger og holder høy kvalitet, tar oss med på en reise i Studentersamfundets historie, men gir oss også en fascinerende innblikk i Det Norske Studentersamfund anno 1963, blant annet med opptak av Grisefesten samme år og fra et møte med den legendariske helsedirektør Karl Evang i Dovrehallen.

Filmen er tilgjengelig på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=rD_YD4T1EgA

God fornøyelse!

Selve åpningen vil finne sted kl 19.00.

Utstillingen viser verker av:
Ina Bache-Wiig
Thomas Falla Eriksen
Tommy Johansson
Karen Patricia Lea
Petter Napstad
Annicken Thrane-Steen

Utstillingen står frem til 2. mars.

Velkommen! 

 For mer informasjon besøk oss på facebook:

 http://www.facebook.com/pages/GalleriNeuf/141104359291737