Det er senhøst, alt er grått og frosten er i ferd med å snike seg frem. John og Laura Baxter sitter foran peisen i sin landlige hytte et sted i England, mens deres lille datter Christine leker på utsiden. I det John velter et glass vann over noen fotografier, får han en vemmelig fornemmelse av at noe forferdelig har skjedd. Han stormer ut i hagen og finner Christine druknet i en dam i hagen. Det går flere måneder, og spesielt Laura har problemer med å komme over tapet av datteren. I et forsøk på å bearbeide sorgen bestemmer de seg for å reise til Venezia
Venezia på film har inntil 1973 vært fremstilt som romantikkens by, full av lidenskap og sensuelle følelser. Slik er det ikke i Avdøde advarer, her har mørket og tåken lagt seg over kanalene og de antikke husene. Byen er blitt forvandlet til et nekropolis, steinene damper og rottene har overtatt grunnen fra gondolførerne.
John Baxter er en realistisk mann, han tror verken på synske personer eller et liv etter døden. Men han får snart erfare at det finnes mer mellom himmel og jord enn det man liker å tro. Øyet er et svikefullt organ. På samme måte som Baxter begynner vi som publikum å tvile på hva som eksisterer og hva som ikke gjør det. Avdøde advarer er oppbygd av montasjer. På samme måte som i sine to første filmer Performance (1970) og Walkabout (1971) har Roeg lekt seg med kronologien.
Selv etter 34 år har Avdøde advarer evnen til å skremme folk. Filmen er basert på en roman av Daphne du Maurier, damen som blant annet skrev historien bak Hitchcock-klassikeren Fuglene.
Omtale fra Bergen Filmklubb (red. av CN)
