Vi blir alle rammet av fobier. For noen er de små, for andre er de større og mer fryktinngytende.
Rent psykologisk er dette en irrasjonell frykt for noe som besitter vårt sinn til den dag vi blir dens banemann. Denne anfektelse kan igjen komme i mange former. For noen er det høyder, for andre, pingler, er det edderkopper. Ja, for noen synes dette til og med å være eget selskap. Fellesnevneren for disse er imidlertid forankret dypt inne i underbevisstheten. For meg er dette "noe" dans.
Jeg har nemlig alltid gått rundt og trodd at dansing var reservert de nette, smidige og vakre mennesker.Selv er jeg uten takt, rytme og elastistisitet, fremstår som korpulent og er usedvanlig sjenert.Gud (skal man tro evangelistene) er en sympatisk fyr. Som plaster på såret for mine skavanker, har han skjenket meg med en hjerne som er kapabel til å ta opp kampen mot denne frykten jeg har båret på hele mitt liv. Ikke tro jeg ikke har forsøkt å fordrive min fobi tidligere. Tre år siden meldte jeg meg frivillig på OSI dans’ swingkurs for nybgynnere sammen med tre gode venner, visselig fordi jeg trodde var rede for utfordringen. For å gjøre en lang historie kort, men ikke særligere mye kortere, gikk dette verre enn forventet. Så fort jeg entret lokalet og så de nette, smidige og vakre mennesker ikledd sitt aller beste treningstøy, løp jeg av panikk ut av rommet med tårer i øynene.
Helt siden da har min fobi bygget seg opp til å bli tung at jeg på et tidspunkt skvatt bare jeg så folk bevege seg brått. De årlige studentergallaen ved Det Norske Studentersamfundet (DNS) kunne jeg selvfølgelig bare glemme i frykt for å være vitne til en dansende ridder forføre sin nydelige pike med smidighet og kraft, de to helt uforenlige egenskaper. Det stoppet ikke der. DNS er nemlig fylt med dans og andre aktiviteter, som for det brente barn, gir sterke assosiasjoner til dans. Følgelig har jeg i all tid holdt meg hjemme på onsdag, da swing, den grusomste dans av dem alle, ukentlig har blitt arrangert i regi av fanden selv, BokCaféen, i Biblioteket klokken 20 i flere år.
Denne gang var det jeg som skulle trekke det vinnende lodd ved Skjebnens casinoer:En flaske 10 år gammel whiskey, besøk av en kompis med bakgrunn i retorikk (eller tekstvitenskap som det nå dessverre heter) og et heidundrandes sjakkparti, som jeg i ettertid innså han lot meg vinne, skulle snu denne galskap. Kvelden gjorde meg sannelig ikke piggere dagen derpå, men reddet til syvende og sist livet mitt. Nå skal du høre hvorfor.
Vi inngikk nemlig et veddemål den natten. Overvant jeg min frykt for dans, skulle jeg få en hundrelapp. En Kirsten Flagstad. Denne karen ante ikke hvem han duellerte mot, og heller ikke hvor mange pølser på Narvesen en hundrelapp var verdt.
To år senere – ja, for jeg brukte et par år på å stålsette meg – onsdag 29. februar skulle være dagen fobien min medisinerte seg selv. Til orientering hadde i mellomtiden pølseprisen steget betydelig, noe som førte til en vesentlig lavere lønn for strevet. Men innen den tid hadde jeg trent og tilegnet meg en langt sunnere livstil, så pølser brydde jeg meg ikke noe særlig om lenger. Nå var det bare de forbanna Atkinson-barene til 25 kr stk som stod i hodet mitt. Men nok om det.
Jeg ankom Biblioteket på DNS på slaget 20.00. OK, de siste 100 meterne krøp jeg en smule, så jeg beregnet god tid. Uansett. Til å begynne stemte alle fordommene mine. Folk var selvfølgelig vakre, smidige – og alt det der. Det som imidlertid skurret var hvor forbausende hyggelige de var.
Til å begynne med trodde jeg det var falsk hyggelighet. Du vet når andre smiler og plutselig sier hyggelige ting til deg, selv når du vet at de har lumske baktanker? Ikke? Nei vel. Disse var genuint interesserte. “Hei! Hvem er du? Deg har jeg ikke sett før, er du ny?” “Å, jeg? Hehe. Hehe…” “Ja?””ja, det er … jeg.” Uredd grep den vakre kvinnen meg i hånden og førte meg rundt omkring i rommet, med meg panisk hakk i hæl. “Så, så, hvisket hun forsiktig (som man ofte gjør når man hvisker, ellers virker det jo mot sin hensikt. Åh, Gud! Disse novelleklisjéne, ass!), egentlig er det mannen som skal føre. Se her, denne man har vært her siden BokCaféens første grunnsten ble lagt, han vil vise deg de enkleste trinn.” Slik talte den vakre kvinnen, og etter en times tid kunne jeg tilstrekkelig til å by henne på dans. Fobien forsvant umiddelbart.
Hvem skulle tro at swing – etter alle disse bitre 25 år – skulle være en dans på roser? Ikke jeg.Og heller ikke mannen som tapte veddemålet. Eller hvem vet? Han kjenner jo tross alt DNS bedre enn noen andre jeg kjenner.
For å rette opp inntrykket: OK, dette er ikke helt sant, men liknende ting har kanskje skjedd på DNS tidligere. Det jeg i hvert fall vet, er at Fridans Swing (kl. 20.00) er av husets mest intime arrangementer, der både kropp og sinn blir bedt på dans. Kommer du, blir du godt tatt vare på. Ikke noe kofferteri her, nei.
http://studentersamfundet.no/vis.php?ID=5066 (Se her!)
Seán Erik Scully og muligens litt feber,
Skribentersamfundet, Det Norske Studentersamfundet
