Med et sus av historisk forventning benker folk seg i storsalen på Chateau Neuf, klare for å bivåne noe som ikke har skjedd på 37 år. UKErevyen, Samfundet i Trondheims kanskje største og kjæreste stolthet turnerer igjen hovedstaden. Som utflytta trondhjemmer, oppvokst med det runde røde, hybler og UKA annenhvert år er det stor stas å se hva studentene i den gamle stad har snekret sammen av skrå samfunnssatire og kvass humor, pakket inn muntre sangnumre og typiske sketsjer.
"IMITI", eller "i min tid" som man ville sagt på riksmål, er et stikk til den velkjente og vedtatte forestillingen alle pamper i alle studentersamfund i hele Norge har; at alt var bedre før. I kjent revystil får vi presentert mange betraktninger på ting som har endret seg: fra innvandringsdebatt og funksjonshemmede, til middelaldrende treningsnarkomane menn på dyre sykler og urbanisering.
Hvorvidt de treffer med budskapet, og hvorvidt det er et budskap i det, er usikkert. Var det "alt var bedre før", eller "alt er bedre nå", eller kanskje en gylden middelvei: "noe var bra før og noe er bra nå” fikk ikke jeg tak i – harselasen med min og din tid er ikke det mest fremtredende denne kvelden.
Faktum er nemlig at UKA-revyen 2011, ikke bare trondheimsstudentenes, men hele det kulturelle og engasjerte Trøndelags stolthet, ikke mønstrer en eneste trønder på scenen. Attpåtil er den morsomste aktøren en bergenser! Når de, bergensere, østlendinger og andre, snakker sin beste gebrokne trøndersk i sketsjer som synes å handle mer om Trøndelag og hvor pussige trøndere er enn det utsagte tema IMITI, sitter ihvertfall jeg igjen med et spørsmål om de ikke burde kalt revyen "Trøndelag, du slette tid" eller noe annet mer passende. Det skal sies at det ikke er noen utdriting av Trøndelag denne kvelden; numrene er stort sett gjort med varme og fascinasjon overfor kulturen og annerledesheten en finner midt i Norge. Et av revyens beste innslag, en hyllest til Dahlspilsen i reneste Les Miserable-stil er et fint eksempel på det. Det kan virke som om manusforfatterne har hatt mer lyst til å kommentere fenomenet trøndelag enn fenomenet min tid – eller kanskje de ikke fikk til de morsomme numrene de ønsket seg, og gikk for den enklere utveien; å gjøre noen ablegøyer på bekostning av trøndere. Det sistnevnte fungerte ihvertfall best.
Litt fortumlet over at trøndere tydeligvis ikke er morsomme eller begavete nok til å være med på revy på hjemmebane, og litt skeptisk til hva revyen egentlig ville si med tema og innhold, forlot jeg likevel salen med et smil og litt mer trente magemuskler enn da jeg kom.
Tekst: Runar Forsetløkken
Skribentersamfundet, KAK
